Transkjønna barn
Jeg har sittet og sett på denne reportasjen. Det er sterk kost. Jeg syns synd på dem. Og jeg misunner dem. Hvor gjerne skulle jeg ikke tatt dette oppgjøret for lenge siden og vært ferdig mann nå. Tenk å ha ei ungdomstid, bli sosialisert som det rette kjønn! Hvorfor måtte jeg prøve å tilpasse meg?
Selvsagt har det litt å si at jeg var en ganske feminin gutt. Også at mine foreldre aldri la sterke kjønns-spesifikke føringer på oppførsel og leker. Det har hendt at jeg har tenkt på hvor mye enklere det ville være å finne ut av meg selv hvis jeg levde i et strengere kjønns-segregert samfunn som det amerikanske eller iranske. Da ville jeg nådd det punktet hvor jeg ikke klarte mer lenge før. Jeg ville sluppet alle åra hvor jeg lette febrilsk etter en kvinne-kategori jeg kunne føle meg hjemme i.
Aller mest bitter er jeg nok for at jeg ikke ble presentert for begrepet transkjønna på en måte som gjorde at jeg kunne kjenne meg igjen med det samme. Jeg har vel skrevet om det før, men jeg gjør det igjen. Ingen fortalte at man kunne være FTM og like gutter. Ingen stod fram og sa at de var FTM, men ikke likte motorer og øl, men bøker og hvitvin. Først da jeg ble voksen og turde å lufte litt av følelsene var det noen som fortalte meg, med overbevisning, at ikke alle jenter vil være gutter. Jeg trodde hele tida at det bare var noe de sa fordi det var politisk korrekt. Først for få år siden skjønte jeg at det var sant; de fleste jenter vil slett ikke være gutter. De fleste jenter ser ei jente når de ser seg i speilet. Det gjorde jeg bare unntaksvis.
Samtidig prøver jeg å tenke at dette har gjort meg til et klokere menneske. Jeg tror det. Av og til tenker jeg med gru på hvor mannssjåvinistisk og usympatisk jeg kunne blitt hvis jeg hadde blitt født med et kroppslig kjønn som passa. Det er en ganske mager trøst.
Kommende emner:
Speilbildet
Tarald studerer barndommen
Idoler jeg har hatt
Behandlingsplan (det er på tide)
Møtet med den skarpeste kniven i skuffa
Selvsagt har det litt å si at jeg var en ganske feminin gutt. Også at mine foreldre aldri la sterke kjønns-spesifikke føringer på oppførsel og leker. Det har hendt at jeg har tenkt på hvor mye enklere det ville være å finne ut av meg selv hvis jeg levde i et strengere kjønns-segregert samfunn som det amerikanske eller iranske. Da ville jeg nådd det punktet hvor jeg ikke klarte mer lenge før. Jeg ville sluppet alle åra hvor jeg lette febrilsk etter en kvinne-kategori jeg kunne føle meg hjemme i.
Aller mest bitter er jeg nok for at jeg ikke ble presentert for begrepet transkjønna på en måte som gjorde at jeg kunne kjenne meg igjen med det samme. Jeg har vel skrevet om det før, men jeg gjør det igjen. Ingen fortalte at man kunne være FTM og like gutter. Ingen stod fram og sa at de var FTM, men ikke likte motorer og øl, men bøker og hvitvin. Først da jeg ble voksen og turde å lufte litt av følelsene var det noen som fortalte meg, med overbevisning, at ikke alle jenter vil være gutter. Jeg trodde hele tida at det bare var noe de sa fordi det var politisk korrekt. Først for få år siden skjønte jeg at det var sant; de fleste jenter vil slett ikke være gutter. De fleste jenter ser ei jente når de ser seg i speilet. Det gjorde jeg bare unntaksvis.
Samtidig prøver jeg å tenke at dette har gjort meg til et klokere menneske. Jeg tror det. Av og til tenker jeg med gru på hvor mannssjåvinistisk og usympatisk jeg kunne blitt hvis jeg hadde blitt født med et kroppslig kjønn som passa. Det er en ganske mager trøst.
Kommende emner:
Speilbildet
Tarald studerer barndommen
Idoler jeg har hatt
Behandlingsplan (det er på tide)
Møtet med den skarpeste kniven i skuffa
Fredrik
11.mai.2007 kl.10:50