.

I dag fikk jeg beskjed fra Tiden (forlaget) om at boka har kommet fra trykkeriet. En del eksemplarer er på vei til meg i posten. Jeg gleder meg voldsomt til å se, ta på den, bla i den, selv om jeg vet hvordan den ser ut både inni og utenpå. Det er fortsatt for godt til å være sant og ganske uvirkelig at jeg får gi ut bok, på ordentlig, endelig!

Tiden har også oppretta ei forfatterside på meg. Og Framandkar ligger ute på forsida med lanseringsdato 7. april. Det nærmer seg nå.

Det er også klart at det blir ?før-premiere? for Framandkar lørdag 5. april kl. 20.00 på café Circa her i Tromsø. Det er ikke 100% sikkert, men veldig sannsynlig i alle fall. Jeg kommer selvsagt til å skrive en egen post om det når det er helt i boks.

Neste uke kommer Blikk ut med nytt nummer, som blant anna inneholder et intervju med meg. Det skal bli gøy å se det på trykk. Så jeg oppfordrer alle til å kjøpe april-nummeret av Blikk!

I løpet av den siste tida har jeg blitt intervjua av to ulike magasiner. Ingen av dem er utprega litterære og i alle fall det ene har neppe hatt noe intervju med en dikt-debutant før, sannsynligvis ikke med noen poet i det hele tatt.

Selv om jeg setter stor pris på litteratur og litterære arrangementer o.s.v., er jeg svært glad for å nå ut over den lille delen av befolkninga som vanligvis leser dikt. At jeg bruker meg selv, mine erfaringer og prøver å formulere meg mindre teoretisk for å oppnå det, ser jeg som ganske selvsagt når målet er at dikta blir lest, boka kjøpt og holdninger endra.

Jeg håper blant anna at boka kan bidra til å øke forståelsen for mangfold på flere felt:

• Samfunnets inndeling i menn og kvinner, kjønnsroller og stereotypier, hva det vil si å være transkjønna o.s.v.
• Språklig i forhold til nynorsk. Jeg mener at flere burde beherske begge målformer (i alle fall så lenge vi ikke har samnorsk) og at målformen ikke har/burde ha konsekvenser for salg og popularitet.
• Litterært i forhold til poesi. Flere burde få øynene opp for at dikt kan være bra lesestoff også for dem som avskyr diktanalyse og tåkeprat.

Hva slags publikasjoner som har intervjua meg skal forbli en hemmelighet noen dager til.

Etter å ha vært innom min søsters blog fant jeg ut at vi muligens er beslekta likevel. Vi er nemlig begge prokrastinatører. Som prokrastinatør går man gjennom følgende sju faser i følge fagfolka:

1.Denne gangen skal jeg begynne i god tid.

De fleste prokrastinatører er i utgangspunktet optimistiske og håpefulle.

2.Jeg må komme i gang snart.

Presset øker. Men siden det ennå ikke er deadline, lever man ennå i håpet.

3.Hva hvis jeg ikke starter??

Optimismen erstattes av skyldfølelse og en paralyserende redsel ved tanken på de forferdelige konsekvensene hvis man aldri kommer i gang. En kan få et voldsomt behov for å ta tak i andre ubehagelige og allerede utsatte oppgaver som å føre regnskap eller vaske huset. En skammer seg og forsøker å gi inntrykk av at en har det veldig travelt.

4.Det er fortsatt tid igjen?

En klamrer seg desperat til halmstrået. Nå må det skje et under.

5.Det er noe galt med meg.

Desperasjonen øker. Det skjedde ikke noe under. Nå dreier ikke bekymringene seg bare om ikke å bli ferdig. Det må være noe alvorlig galt med en - en mangler selvdisiplin, mot, hjerne eller hell.

6.Det endelige valget: To do or not to do.

Tiden er i ferd med å renne ut, og prokrastinøren må bestemme seg. Noen gir opp, og ser at det var for sent å klare det denne gangen.

Andre velger å stå på til den bitre slutt. Deadline er så nær at en ikke kan vente et minutt. Og så oppdager man: Dette var jo ikke så ille. Hvorfor begynte jeg ikke tidligere? Man angrer den unyttige lidelsen en har påført seg selv.

Når prosjektet henger i en tynn tråd, blir planlegging og finpuss luksus. En jobber flere døgn i strekk, og fokuset er nå flyttet fra hvor bra det skal bli til å få det gjort.

7.Jeg skal aldri prokrastinere igjen.

Prokrastinatøren faller sammen av lettelse og utmattelse. Endelig kan en nyte livet. Aldri mer skal en havne i en slik situasjon. Men til tross for løftet, ender de fleste prokrastinatører opp i nøyaktig samme krise igjen og igjen.

Kilde: Edith. O. Strand, Burka, J. B. & Yuen, L. M.

Fagfolka ser ut til å være uenige om årsaken. Skyldes prokrastinering perfeksjonisme og frykt for å mislykkes, eller ønsket om å leve i nået? Jeg holder en knapp på det siste for min del. Jeg tror jeg er allergisk mot ting jeg må gjøre.

...blogger under navnet Trollhare. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det spiller ingen rolle. Han er den tøffeste mannen jeg vet om. Først og fremst fordi han skriver om ting jeg ikke orker å sette ord på annet enn som antydninger i dikta mine. Det skjer stadig vekk at han skriver noe som stikker inni meg av gjenkjennelse.

Og jeg vet at det ikke gjør mindre vondt for ham enn for meg å skrive det. Det er bare det at han tør. Trollhare er fryktløs som få.

I dag har han skrevet om  ?Bögföddas fittskräck? og utløst denne hyllesten. Det er forøvrig utrolig hva et menneske kan overleve. Det er alltid en oppløftende, om enn trist, tanke.

Jeg håper han får skrevet alle de bøkene han har på lager og at livet snart begynner å smile til ham.

Olaug Nilssen er den vennen jeg har kjent lengst. Det vil si sia vi gikk på videregående i Førde. Og sia hun nå bor i Odda og jeg befinner meg på påskeferie en times busstur unna, dro jeg på besøk i dag.

Jeg liker egentlig ikke å bli minna på tida fra 20. november 1989, som fortsatt står for meg som en svart dag i mitt liv og begynnelsen på den mørke middelalder i min sjel, til jeg flytta hjemmefra. Men det er en nødvendig konsekvens av å besøke Olaug, sia det var i den perioden vi blei kjent.

Blant anna har hun omtalt vår spede debut som forfattere i programmet til teaterstykket ?Få meg på for faen?, basert på boka ved samme navn. Det er en morsom episode fordi den er typisk for oss begge. Vi deltok begge i avisa Firdas novellekonkurranse for ungdom i 1993. Olaug fikk komme på trykk og skrøt av det på påskeleiren vi var på det året. Jeg sa ingenting om at jeg hadde vunnet 2.premien - de første pengene jeg fikk for å skrive. Hun hadde fått S på novella si på skolen, min hadde sannsynligvis fått M. Hun skriver også om hvordan hun ikke turde å sende noen tekster til Lefsa skoledagbok, der jeg fikk dikt på trykk to ganger.

Jeg hadde glemt episoden helt til hun spurte om å få bruke den. Det er nok mye jeg har glemt fra de åra. Seinere gikk vi i parallellklasse på videregående, men hadde ikke særlig mye  kontakt før i russetida. Da satt vi sammen på nachspiel og la store planer for framtida.  Og det påfølgende året gikk vi en periode på samme folkehøgskole, Forfatterskolen Heimly på Finnsnes.

I dag prata vi mye om at diktsamlinga mi kommer snart. Hun mente Firda burde intervjue meg i den anledning, men jeg er neimen ikke sikker. Ei stund prata jeg mye om den tida, men uten at det hjalp. Nå har jeg stort sett slutta å snakke om det. Og jeg veit ikke om jeg kan stille opp som bygdas store sønn, forfatteren. Tanken gjør meg en smule kvalm. Samtidig kan jeg ikke si noe om hvordan det virkelig var. Det vil være å sutre og stille meg lagelig til for hogg. Det har jeg gjort nok av. Så selv om jeg gjerne vil bruke alle muligheter for publisitet, slik at boka blir kjøpt og lest av flest mulig og jeg får et bra grunnlag for å leve av skrivinga, tror jeg ikke jeg har noe å si til Firda som egner seg på trykk. Det slår meg at min gamle dagdrøm om at hele bygda skulle bli utsletta av ei atomulykke fortsatt står ved lag, om enn mindre intenst.

Jeg hater å si det, men jeg er fortsatt redd dem. Redd for å bli latterliggjort, redd for å få opplevelsene mine stempla som innbilning, redd for den usynlige, hviskende ondskapen som kalles bygdedyret - og som selvsagt ikke finnes i følge bygdeboerne.

For å beholde sjela mi laga jeg et fiendebilde av dem, et bilde som sikkert ikke er helt korrekt, men som jeg trengte for å overleve. Det virka, åpenbart. Og nå er jeg beredt til å bruke akkurat samme våpen mot GID-klinikken om nødvendig. Jeg lærte i alle fall noe. Kanskje det stemmer at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere, selv om det er en klisje? Jeg veit ikke.

Mens jeg var hos Olaug prøvde jeg å regne etter hvor lenge det er sia jeg var der sist. Det nærmer seg ti år. Fortsatt er jeg ikke klar til å møte fortida. Hadde det enda hatt form som et dyr; med skarpe tenner, ville øyne og giftig spytt. Da kunne jeg søkt viltnemnda om fellingstillatelse og gått på jakt med skarpladd våpen (hvis jeg hadde noe). Men hvordan dreper man et spøkelse, en tåkedott, en skygge? Kanskje med ord, men de orda har jeg ikke ennå.

(Som de fleste har merka er bygda ikke omtalt ved navn (Førde er en by og passer ikke helt til beskrivelsen). Det er med vilje.)